I mange år jobbet jeg med film og tv. Når vi skulle filme, startet vi med å sette en teip-bit på gulvet. Det var der skuespiller, personen i bildet, skulle stå. Så rigget vi til med kamera og lys, scenografi og rekvisitter, alt for at personen og bildet skulle bli finest mulig.

Sånn var det også denne gangen: Vi satte teip-merket, rigget kamera og lys, gjorde tester og gikk på opptak. Etterpå var regi og skuespiller strålende fornøyd! Alle i teamet så på hverandre -var det en «One take»? Da kom lysmannen frem og sa han ville ha en tagning til.

Jeg husker denne episoden spesielt godt. Vi var tre stykker som også hadde ansvar for lys. Regissøren var ansvarlig for hele episoden og syntes det var fint. Jeg var teknisk visuelt ansvarlig for episoden og syntes det var fint. Fotografen var teknisk visuelt ansvarlig for bildet og syntes det var fint. Men lysmannen som var genuint interessert i lys, syntes det var dårlig og ville ha en tagning til: Skuespiller stod ikke ordentlig på merket sitt. For det er jo sånn at når skuespiller skal inn og gjøre sin jobb, så kan det være mer naturlig å stå med hele tyngden på den ene foten.

Vi flyttet teip-biten og filmet på nytt. Og med én gang skuespiller kom inn på merket sitt, så vi alle hvor fantastisk lys kunne være! Det var et helt annet bilde. Men vi andre evnet ikke å se hvor fint det kunne være -før vi faktisk så det.

Sånn er det, ikke bare på film og tv, men også i det virkelige liv: Du og jeg, og alle de vi har rundt oss, vi ser ulike ting. Vi har ulik erfaring og kompetanse, kunnskap og interesse. Vi får genuin glede og motivasjon av ulike ting. Vi er som ulike deler av Livets store puslespill.

Mange har en visjon, hårete mål eller høye ambisjoner. Men alle ser kun det de selv kan se. Det er først når vi åpner opp og menneskene får lov til -og våger- legge ut sin brikke og finne sin plass at vi kan se hvilket fantastisk bilde vi er en del av.

Og vi kan nå lengre enn visjonen.